Innsiden ut

ON DISPLAY: Vaskeanvisning er vel og bra, men ikke
blafrende i nakken. Foto: Heges horisont

- Hva er det som henger ut der? Jeg kommer lettere rødsprengt fra kveldstrening på Sats og min bedre halvdel peker på treningstrøyen min. Vaskeanvisningen henger ut. Maks 30 grader (vasker den alltid på mer - blir jo ikke ren ellers). Vrangsiden av sømmene vises. Lappen i nakken der det står Nike+ Super Dry Fit og lyser i fin hvit og rød skrift under hestehalen. Så fint at jeg har vært en halvtime i studioet og en halvtime i sal. Slik at flest mulig fikk se det.

Men jeg har egentlig ikke tid til å bli flau. Tvert imot skal jeg bare være stolt. Vi har tre små barn, sju seter i bilen og dessverre bare 24 timer i døgnet. Men vi greier å få til to treningsøkter hver i løpet av en uke. Av og til tre. Selv om det kan kan bli hektisk er vi enige om at trening gjør oss til bedre foreldre. Og ektefeller.

Hemmeligheten ligger i planleggingen. Det er mye som må klaffe - hun på fire måneder bør akkurat ha spist, resten av familien også, det bør være en time jeg har lyst til å gå på og med et innhold som passer i forhold til hva jeg trente sist, jeg må være tilbake og ferdig dusjet til hun minste skal mat igjen. For å nevne noe. Da er det kanskje ikke så rart at man tropper opp på trening med innsiden ut. Men pytt, pytt. Jeg ble både svett og fornøyd med kveldens innsats.

Og nå vet jeg at treningstøyet mitt er produsert i Thailand.

 

Puppevått

Det som kommer fra bh-en ender gjerne opp i bh-en.

- Vil du høre om den verste dagen min? Det er min søster som spør. Hun er, som jeg, hjemme i permisjon med spedbarn. På vei til undersøkelse på Riksen med vesla gikk det opp for henne at hun kom til å bli våt. Veldig våt. Korttidsparkeringen nærmest inngangen var naturligvis uaktuell, så hun måtte ta til takke med en parkeringsplass uanstendig langt unna. Det regnet katter og hunder. Hun peste seg gjennom øseværet med sin lille datter i bilstolen i den ene hånden, paraply i den andre, og stelleveske over skulderen. Jeg så henne for meg. Et tragikomisk skue. Det kunne like gjerne vært meg.

- Hvor langt måtte du gå da? Fem. Minutter. I det været. Ja, da blir man våt.

Men det var ikke dette alene som gjorde den verste dagen. Vel inne på venterommet skulle den lille ha mat. Min søster ammer, pakker inn puppen igjen og løfter det tre uker gamle nurket opp for å rape. Og det er da det ulykksalige skjer. Ett minutt før hun skal inn.

- Tror du ikke hun greier å gulpe rett mellom puppene! Oi. Var det mye da, eller?

- Den største gulpen ever. Jeg tørket febrilsk, men du vet jo hvordan det er. Gulp stinker.

Dermed måtte hun mønstre opp hos legen med våte klær og gulp i bh-en. 

LUREBABY: Jeg ble lurt. Hun la maten i bh-en. Til senere.

Historier som denne har det blitt mange av den siste tiden. Vi er utrolig heldige som nok en gang har permisjon samtidig. Jeg kunne supplere henne med en ikke fullt så ekkel, men like fullt våt historie. Det var i ventehallen på Gardermoen. Småstresset over å ikke ha fått i min lille noe særlig mat den dagen, var jeg fast bestemt på å få det til før vi gikk om bord. Til slutt gikk hun med på det, og jeg pustet lettet ut. Men hun lurte meg. For melken tok bare en liten tur innom munnen før den endte i bh-en. Som ble gjennomvåt. Jeg fryktet det verste – kombinasjonen våt pupp og brutal aircondition ville bety brystbetennelse. Garantert.

Inn på nærmeste toalett. Bunkre opp toalettpapir og stappe innpå til puppen ble dobbelt så stor som den andre. Der blir vi ropt opp, ja. Løpe til gaten der resten av familien står.

- Mamma, hvorfor ble du så lenge? Storebror og storesøster krever forklaring og fortjener et ærlig svar.

- Mamma fikk oversvømmelse på puppen.  

Ready to take off. 

Lille frk. knall og fall

Jeg har to barn. En jente på snart fire og en gutt på snart sju. Mer informasjon enn dette trenger man ikke for å skjønne at det her er snakk om forskjeller. Men hos oss er det motsatt av hva man kanskje skulle forvente. Det er nemlig han som analyserer og konsekvensutreder mulige farer og uønskede hendelser før han gir seg i kast med fysiske aktiviteter. Hun på sin side synes å være nærmest blottet for disse egenskapene og er dermed den som sørger for spenning og dramatikk i vår hverdag.

TRYGGEST: Sparkesykling kun på terrassen inntil gatene
er rengjort. Foto: hegeshorisont

Vi skjønte det tidlig, men prøvde å ikke tenke for mye på det. Sju og en halv måned gammel reiste hun seg opp. Ti måneder gammel gikk hun dit hun skulle (og ikke skulle). Etter ett år med tvangspåkledning fra oss voksne begynte hun å insistere på å kle på seg selv. Ikke i nærheten av å kunne snakke, men med en selvstendighet man skal lete lenge etter.

Men det var da hun var 15 måneder og begynte i barnehage at bekymringen steg. Der var det mange større barn, som lekte i store lekeapparater. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at hun kom hjem med et nytt blått horn i panna minimum annenhver uke. Hvis ikke var det negler som var klemt blå eller tenner som var slått gjennom leppa. Det var sikkert andre ting også, men de har jeg nok fortrengt.

Nå er hun fire og det som er litt rart er at hun også har stor interesse og tålmodighet for innendørsaktiviteter som perling, tegning og dukker for å nevne noe. Hun elsker å bli lest for og har ingen problemer med å sitte konsentrert og rolig. Hun viser empati for andre som slår seg og vil gjerne trøste eller varsle voksne. Men når det gjelder fysisk aktivitet virker det som om sperrene forsvinner.

De tre siste ukene har lillemor hatt ett seriøst fall i uken. Først var det klatrestativet der de store gutta klatrer. Så var det et frukttre hvis skarpe, vintertørre greiner kuttet opp det fine partiet mellom øynene da hun mistet grepet. Det siste fallet er med og underbygger uttrykket som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet. For det skjedde ikke i barnehagen. Det er nesten så jeg ikke tør si det, men hun satt i sofaen. Eller det er feil, for hun satt, som så mange ganger før, på armlenet til sofaen. Vi har hatt flere fall ned derfra så det er strengt forbudt å oppholde seg der. Men så hadde det seg slik at jeg var nede, pappaen lå og sov i sofaen og broren så barne-tv. Selv så hun også barne-tv, fra sin ulovlig tilegnede plass. Jeg hørte et kraftig smell, etterfulgt av et dunk. Og så den mest hysteriske gråten noensinne.

Den kvelden måtte vi til legevakten for første gang. Den unge kvinnelige pasienten hadde et dypt kutt i panna. Under prinsesseplasteret. Hodet hadde truffet hjørnet på stuebordet. Det var nesten ikke til å tro at en slik skade kunne oppstå i sofaen. Men sant var det. Og ikke minst vondt. Hun måtte sy, men slapp heldigvis hjernerystelse. Faktisk var hun så kvikk neste dag at hun ville prøve sparkesykkelen sin. Jeg burde naturligvis sagt nei, for det endte med oppskrapet hånd. Full av grus og blod. Hylende inn på fruktbutikken for å skaffe tørkepapir.

Vi ble inne resten av den dagen. Slik vi nok burde i utgangspunktet. Men samtidig er jeg ingen hønemor som ønsker å overbeskytte barna. I England har de et uttrykk som heter "Learning by doing" og jeg er nok mer der, enn å skulle holde henne borte fra alle farer. Men en mellomting hadde kanskje vært å foretrekke.

Nå skal jeg snart hente henne i barnehagen, og er spent på hva som møter meg i dag. Er jeg heldig har hun vært opptatt med innendørs påskeaktivteter. Klukk, klukk!

Flat, flatere, flatest

Stakkars Liv Signe Navarsete. Hun som har jobbet dag og natt med politisk betente saker. Som helt sikkert har ofret veldig mye, og måttet tåle enda mer det siste året. Senterpartiet har stått stormen av imponerende lenge. Den siste tiden har partiet fått kjærkommen hjelp fra Fremskrittspartiet. 

Skjermdump: tv2.no

Men så var det denne uunngåelige sykehusstriden som har ligget der og vaket. For det er ingen hemmelighet at det internt i regjeringen har vært en knallhard kamp om prioriteringene i Sykehus-Norge, og i helgen ble det klart at Sp tapte i sitt forsøk på å frede fødeavdelingen i Nordfjord, Odda og i Navarsetes egen hjembygd Lærdal.

Mens Anne Grethe Strøm-Erichsen (Ap) ble sendt først ut som ulvemat til sykehusforkjemperne på vestlandet, var det Navarsetes tur i går. Fasaden fikk sprekker og gikk i løpet av noen sekunder i tusen knas der på Operahus-gulvet i Nordfjordeid. Sykehusaksjonist Janne Endal Andersson i Eid var den som fylte statsrådens beger så til de grader at det omsider rant over. Foran de fremmøtte - og for vidåpent TV 2-kamera - langet hun ut mot trebarnsmoren. Grensen var nådd. Nok var nok.

Men var det lurt? Det er grunn til å tro at hun angret i det hun nærmest ropte: ”Du vet ikke hva du snakker om. Du vet ikke hva du snakker om. Det er jeg som har sittet og forhandlet. Det er jeg som har sittet og forhandlet i lange dager og lange netter i flere timers telefonkonferanser. Jeg aksepterer ikke at du står her og sier at Senterpartiet... Jeg har brukt dager og netter på denne saken her. Og så skal jeg stå her og få kjeft". 

Ja, slik kan det også oppleves når man ikke har greid å innfri den viktigste saken for velgerne akkurat der i traktene. Det kan hende man må tåle litt kjeft fra de som nå må kjøre timesvis i bil på elendige veier. Med pressrier. 

Vel, altså. I dag forteller mediene at Senterpartiets leder kaster seg på jeg legger meg flat-trenden. Hun har sågar ringt den hudflettede I Nordfjordeid og sagt unnskyld. Da svir det nok ekstra at Dagens Næringsliv smeller til med nærbilde av en smilende Jens Stoltenberg på sin forside, akkompagnert av tittelen “Det å kjefte og smelle er ikke uttrykk for styrke.” Au.

Faksimile: DN 7. april 2011.

Snakk om timing. Tenker de gruskoser seg på DN-desken i dag. Selv om saken egentlig handler om at regjeringssjefen fra Nordberg kan bli den lengstsittende Ap-leder siden Gerhardsen. Ingressen på side 6-7 setter spikeren ytterligere på plass: 
“Etter snart ti år som partileder forklarer jens Stoltenberg hvorfor konfrontasjon er et tegn på svakhet, mens tålmodighet beviser styrke.

Mulig det skal mer til enn zen-coaching for å hanskes med denne. 

(Dagen etter, altså fredag 8. april gir DNs fremragende kommentator Kjetil B. Alstadheim sin analyse av saken: Navarrrggsete! Les kommentaren og døm selv.)

Istiss, møkk og dritt

DRITTRÅKK: Har tydeligvis vært tråkket i mer enn en gang.
Foto: hegeshorisont

- Æsj, mamma ikke tråkk oppi det der. Det er istiss!

Vi er på vei til barnehagen som ligger i gangavstand til huset vårt. Etter noen dagers, ekstremt etterlengtet, heftig smelting dukker det opp litt av hvert under snø- og islagene. Deriblant restene etter diverse urinering fra, la meg gjette – hunder? Den sibirskaktige frosten som herjet vår del av landet i ukevis har tydeligvis kapslet inn etterlatenskapene deres. Men ”ailt kjæm før ein dag” som min far sier. Og her er intet unntak.

Min datters benevnelse kler de uhyggelige avtegningene på og under isen perfekt. Men istisset er til å leve med. Det er derimot ikke alle kladdene som også dukker opp. Skremmende intakte ligger de der og bare venter på at en halvstresset voksenfot, eller enda verre, en liten parkdress-stump skal skli og lande midt oppi. Åhh, det er så disgusting!

Jeg finner nesten ikke ord. Hva er det de har tenkt, alle de prektige hundeeierne som er ute og lufter hundene sine både før vi andre dødelige har stått opp, og gjerne etter at vi har lagt oss. At de kan spare en av sine svarte drittposer når de tror seg usett? Blant de yngre hundelufterne er det forresten ganske så vanlig å bare drite i å ta opp dritten etter de firbeinte. Selv om de blir stirret rett inn i øynene av en iakttaker eller flere.

 ta en gratis pose så jeg slipper å tråkke i hundemøkk.hver gang jeg skal inn eller r hundeeierne som må strammes kraftig opp.tg

Det som slår meg er at de jo går den samme løypa hver eneste dag, året rundt. Hvorfor synes de det er greit å måtte gå spissrotgang mellom sine egne bikkjers møkk (eller møker, som det sies der jeg kommer fra - høres enda verre ut faktisk)? Jeg klarer bare ikke fatte det. Hvordan har de det hjemme, tenker jeg. Er det like jævlig der, eller er det en bevisst politikk å spre egen dritt ut i fellesskapets rom? En dame i gaten ovenfor vår har sett seg så lei av alle kladdene utenfor porten at hun har hengt opp små svarte poser på gjerdet. Skiltet ved siden av sier "Vær så god, ta en gratis pose så jeg slipper å tråkke i hundemøkk".

Jeg er nær ved å hate hunder på grunn av dritten deres. Men det er jo ikke deres feil. Det er hundeeierne som må strammes kraftig opp. Det burde vært bøter for denne typen forsøpling og tilsmussing, på lik linje med menneskelig urinering på offentlig sted. Alle som har fått med seg bæsj inn i gangen etter en tur ut bør være enig med meg i det!

Morgensprekk

Våre morgener pleier å være hektiske. Denne er intet unntak. I dag er det til og med skidag for eldstemann. Kakao skal lages, en litt mer innholdsrik matboks enn den vanlige greia skal fylles, ullundertøy skal kles på, skiene må smøres, solkrem, skitøy, skistavene må navnes. Og så videre.

Så er det hun andre som har fått det for seg at hun ikke vil i barnehagen. Hun som har elsket å gå der siden dag 1. Hun som var så tilpasningsdyktig og fremoverlent at de flyttet henne over på stor avdeling allerede da hun var knapt to.

I begynnelsen trodde vi det bare var noe hun hadde fått for seg etter å ha vært hjemme en tid på grunn av sykdom. Men så gikk det over i gråtkvalte mareritt. ”Jeg vil ikke i barnehagen!!!”. I to uker har hun startet dagen med denne setningen. Personellet er forståelsesfulle, men forstår like fullt ikke hva det kan være. Hun fungerer visstnok helt fint der. What to do? Det får vi komme tilbake til.

I dag er det uansett han andre det dreier seg om. Men det er det bare frem til et visst punkt. I vår familie er det en stadig kamp om oppmerksomheten. Og når et skarpt ”ritsj!” skjærer igjennom den fra før kakafoniske atmosfæren i vårt bittelille (men akk så hendige) vindfang, har midtpunktet definitivt fått et nytt navn. Og ny bekledning. Lyden, som ubønnhørlig bærer med seg assosiasjoner til den av et laken som rives i to, kommer fra pappas dressjakkekledde rygg idet han bøyer seg ned for å stramme snøringen på et par skisko i størrelse 32. Hva i helv…?? Men vi har ikke tid til å sjekke annet enn at dressjakken er like hel. Så drar jeg av sted til barnehagen med hun som absolutt ikke vil til barnehagen. Og han drar med han som skal på skidag.

SPREKK: Ritsj, ratsj, fili-bom-bom-bom. Foto: hegeshorisont.

På vei til jobb prøver jeg å glemme hun på snart fire som gråt sine tapre tårer i vinkevinduet. Det får jeg hjelp til. Han ringer for å fortelle at det ikke var en kjeft på skolen. De skulle møte opp i lysløypa, rett nedenfor der vi bor. Ok, og hvorfor ringer han for å fortelle meg det? Vel. Det var ikke bare det. Den lyden, vet du. Det var skjorta mi. Den dyre? Som du kjøpte i Ålborg? Ja. Hele ryggen har revnet. Stillhet. Så: Må være all treningen. Latter. Får ha jakken på under pressekonferansen da. Mm. Snakkes.

Glemte jeg forresten å fortelle at vi ble vekket klokken 05 i dag morges? En ulykke kommer altså svært sjelden alene.

Pc-akutten, værsågod

TRØBBEL: Pappa ringer meg når han har datatrøbbel.
 Jeg ringer sjefen. Foto: Fotoakuten 

- Hei, det er pappa. Pc-en virker ikke, det ser som om den har krasjet. Det er i alle fall helt svart.

Ops. Det var jeg som ba dem kjøpe seg laptop da jeg var på besøk sist vår. Husket jeg å ta backup av alle bildene jeg overførte fra den gamle? Hjelp! Det er også pappas neste spørsmål.
- Du overførte jo bildene med en sånn minnepinne. Kan det være at de fortsatt ligger der?

Det kan det dessverre ikke. Den hadde ikke stor nok kapasitet til at jeg kunne legge alt over på en gang, men måtte slette i flere omganger for å få plass til alt. Jeg prøver meg med at det jo ligger på den gamle pc-en, og at han kan forsøke å logge seg på den. Men, nei. Det gamle treskverket av en stasjonær maskin er avhendet for lenge siden.

Akk, du dårlige samvittighet. Det er jeg som har påtvunget mine foreldre digitalt kamera, pc og til og med trådløs ruter. Det var godt ment, men hva hvis det nå ender med forferdelse. Hva hvis alle bildene av barnebarna, alle sydenturene og andre minneverdige begivenheter nå er forsvunnet inne i et digitalt, nedstengt mørke? Jeg burde jo ha tenkt på å kjøpe en ekstern harddisk til dem. Angre, angre. Hundre mil skiller oss. Derfor er telefonen mye brukt.

- Hei, det er pappa igjen. Det var heldigvis bare windows-krasj. Ikke harddisk-krasj.
Han har oppsøkt stedet der maskinen ble kjøpt. Takk og pris. Nå skal jeg ut og skaffe ham en ekstern harddisk. Men allerede neste dag:

- Jeg kommer meg ikke inn på nettet. Trodde alt skulle være i orden nå, men blir bedt om å taste inn sikkerhetsnøkkel.
Å, nei! Den husker jo ikke jeg nå. Skrev vi ikke den ned da jeg satte opp pc-en for dem? Pappa har selvfølgelig ikke hatt behov for å taste den inn i etterkant. Før nå. Ai, ai, ai. Alt som var så godt ment fortoner seg nå en smule slitsomt. Vi prøver noen varianter, men ingen gir grønt lys.
Jeg ber ham ta med seg pc og trådløs ruter ned til salgsstedet igjen. De må da kunne nullstille sikkerhetsnøkkelen og hjelpe ham med å lage en ny. Som er lettere å huske.  

Det er helt utrolig at jeg plutselig sitter og skal være dataekspert for noen som kan mindre enn meg. Jeg som føler meg helt blank selv. Men jeg skal vri det til noe positivt og ta dette som et tegn på at jeg kan mer enn jeg var klar over.

- Hei, det er pappa. De fikset det. Jeg har funnet en fantastisk oppskrift på nettet, så nå blir det stasmat i kveld!

Fint, hils mamma:)

Monsterfiller

NOK: No e dæ pinadø nok! Foto: hegeshorisont.

Det snør igjen. Jeg vet det er tidlig å vente på vår 7. februar, men det er lov å håpe. Og håpet har ligget i lufta lenge. I alle fall siden nyttår, da beinfrosten beinfløy. Laget med snøkrystaller har vært passe tykt og passe hvitt, temperaturen har vært passe temperert, og den kommunalt finansierte og privat distribuerte grusen på glitterholka har vært passe spredt.

Småfuglene har kvitret passe entusiastisk og sola har også, knapt synlig, men etter hvert merkbart, begynt å tære litt på det kalde elements dominans. En minimal antydning til smelting midt på dagen gir maksimal næring til vårlengsel.

Men nå snør det igjen. Krystallene er forspiste og dessuten altfor mange. Dette så jeg ikke komme. Hvem skal måke oss ut i morgen når barna skal på skole og barnehage? Han som skulle gjort det, jeg er jo sykmeldt, befinner seg outlandish på jobb. De små kommer naturligvis til å juble, mens mor småskritter etter med bekkenet og blodtrykket sitt.    

Jeg prøver å ikke se ut. Men må registrere hvor mye som er kommet siden sist. De dansende fillene har noe monstrøst over seg. Snart ser jeg ikke ut lenger. Hva som vil møte oss i morgen tidlig orker jeg ikke tenke mer på.

Det eneste som kan sies med største sikkerhet er at februar ikke er vårhåpets måned. Selv ikke i det som nå nylig gikk over til å hete Harens år. Det er vel bare å vente på påskeharen. 

Fordi vi er blitt voksne

En god ting med at lørdagsunderholdningen på tv er så ræva for tiden er at jeg får lest avisene. De tjukke lørdagsavisene med dertil hørende magasiner og bilag. Nam, nam!

De overhypede MGP-delfinalene på NRK kan for eksempel seile sin egen sjø all den tid ungene er i seng og jeg kan kose meg med DN + D2, Aftenposten, VG + VG Helg, Dagbladet + Magasinet. Jeg sveiper bare innom i begynnelsen av sendingen for å sjekke sveisen og kjolen til Rimmen. Trist, men det er det eneste jeg finner interessant. Mitt tidligere entusiastiske og nær-lidenskapelige forhold til MGP er dessverre over.

TV 2s Gullfisken husker jeg også som mye morsommere og ikke minst engasjerende tidligere. Jeg mener å erindre at jeg til og med stemte på de filmene jeg likte best. Tar jeg ikke mye feil satt det gode venner i sofaen og på bordet sto det en ekstra god flaske vin.

Mens jeg skriver dette foresvever det meg at det muligens er meg det har skjedd noe med. Kanskje lørdags-tv holder det nivået det alltid har gjort, mens jeg har forandret meg? I kveld er det for eksempel hverken venner i sofaen eller vin på bordet. Men det er mange aviser. “Vi er blitt voksne, rett slett”. Min kjære har svaret, der han sitter med sin elektroniske avis. Han er ferdig med papirhaugen og har gått over til VG+ på iPaden.

Så er vi det da. Men det er i grunnen helt greit. Før mistet vi hjerneceller lørdag kveld. Nå trimmer vi dem istedet.

Natta!

Seksårig smarting

OPP NED: Junior kan mer enn mamma aner. Som å lese avis opp ned.
Foto: hegeshorisont.

Ikke visste jeg at han kunne lese avisen. Opp ned.

Jeg har fått det demonstrert flere ganger. Barn får med seg langt mer enn vi voksne tror.

Før kunne vi slå om til engelsk kodespråk når samtalen dreide inn på noe han ikke skulle høre. Nå må vi vokte vår Queen’s English (yeah, right!) vel. Noe som ikke bare kan skyldes det halve året i første klasse. Min teori er at det har like mye alle timene med engelsk tv-fotball sammen med pappaen å gjøre.

”Skal vi få is? Men dere sa jo ice cream!” Vel, det er strålende at han er interessert i engelsk språk, men vi voksne blir i alle fall tvunget til å finne andre kommunikasjonsformer for hemmelig tale.  

I dag tidlig ble jeg svar skyldig i en litt mer alvorlig sammenheng. Sittende rett overfor meg ved frokostbordet begynner han å spørre hva det er bilde av i avisen. Hovedsaken på forsiden av Aftenposten er ikke spesielt barnevennlig, så jeg prøver å snakke det bort. ”Men, mamma hvorfor er det norske flagget i midten med piler ut til mange andre flagg?” Hva sier jeg nå? Prøver å snakke det bort. Har ikke lyst til en større utgreiing om dette temaet nå.

Flere norske barn bortføres, står det. Mamma hva betyr det?” Så vet jeg det. Seksåringen kan altså lese fra avisen. Opp ned. Vår lille samtale har nådd point of no return. Jeg blir nødt til å fore vitebegjæret. Forklare på en noenlunde pedagogisk måte hvorfor noen foreldre kidnapper sine egne barn og holder dem unna den andre forelderen i et annet land. 

Svaret blir godtatt. Og jeg har fått meg nok en lekse i å ikke undervurdere min seks år gamle sønn. Nå ser jeg bare frem til å skulle forklare Alvdalsaken for ham.