Pc-akutten, værsågod

TRØBBEL: Pappa ringer meg når han har datatrøbbel.
 Jeg ringer sjefen. Foto: Fotoakuten 

- Hei, det er pappa. Pc-en virker ikke, det ser som om den har krasjet. Det er i alle fall helt svart.

Ops. Det var jeg som ba dem kjøpe seg laptop da jeg var på besøk sist vår. Husket jeg å ta backup av alle bildene jeg overførte fra den gamle? Hjelp! Det er også pappas neste spørsmål.
- Du overførte jo bildene med en sånn minnepinne. Kan det være at de fortsatt ligger der?

Det kan det dessverre ikke. Den hadde ikke stor nok kapasitet til at jeg kunne legge alt over på en gang, men måtte slette i flere omganger for å få plass til alt. Jeg prøver meg med at det jo ligger på den gamle pc-en, og at han kan forsøke å logge seg på den. Men, nei. Det gamle treskverket av en stasjonær maskin er avhendet for lenge siden.

Akk, du dårlige samvittighet. Det er jeg som har påtvunget mine foreldre digitalt kamera, pc og til og med trådløs ruter. Det var godt ment, men hva hvis det nå ender med forferdelse. Hva hvis alle bildene av barnebarna, alle sydenturene og andre minneverdige begivenheter nå er forsvunnet inne i et digitalt, nedstengt mørke? Jeg burde jo ha tenkt på å kjøpe en ekstern harddisk til dem. Angre, angre. Hundre mil skiller oss. Derfor er telefonen mye brukt.

- Hei, det er pappa igjen. Det var heldigvis bare windows-krasj. Ikke harddisk-krasj.
Han har oppsøkt stedet der maskinen ble kjøpt. Takk og pris. Nå skal jeg ut og skaffe ham en ekstern harddisk. Men allerede neste dag:

- Jeg kommer meg ikke inn på nettet. Trodde alt skulle være i orden nå, men blir bedt om å taste inn sikkerhetsnøkkel.
Å, nei! Den husker jo ikke jeg nå. Skrev vi ikke den ned da jeg satte opp pc-en for dem? Pappa har selvfølgelig ikke hatt behov for å taste den inn i etterkant. Før nå. Ai, ai, ai. Alt som var så godt ment fortoner seg nå en smule slitsomt. Vi prøver noen varianter, men ingen gir grønt lys.
Jeg ber ham ta med seg pc og trådløs ruter ned til salgsstedet igjen. De må da kunne nullstille sikkerhetsnøkkelen og hjelpe ham med å lage en ny. Som er lettere å huske.  

Det er helt utrolig at jeg plutselig sitter og skal være dataekspert for noen som kan mindre enn meg. Jeg som føler meg helt blank selv. Men jeg skal vri det til noe positivt og ta dette som et tegn på at jeg kan mer enn jeg var klar over.

- Hei, det er pappa. De fikset det. Jeg har funnet en fantastisk oppskrift på nettet, så nå blir det stasmat i kveld!

Fint, hils mamma:)

Monsterfiller

NOK: No e dæ pinadø nok! Foto: hegeshorisont.

Det snør igjen. Jeg vet det er tidlig å vente på vår 7. februar, men det er lov å håpe. Og håpet har ligget i lufta lenge. I alle fall siden nyttår, da beinfrosten beinfløy. Laget med snøkrystaller har vært passe tykt og passe hvitt, temperaturen har vært passe temperert, og den kommunalt finansierte og privat distribuerte grusen på glitterholka har vært passe spredt.

Småfuglene har kvitret passe entusiastisk og sola har også, knapt synlig, men etter hvert merkbart, begynt å tære litt på det kalde elements dominans. En minimal antydning til smelting midt på dagen gir maksimal næring til vårlengsel.

Men nå snør det igjen. Krystallene er forspiste og dessuten altfor mange. Dette så jeg ikke komme. Hvem skal måke oss ut i morgen når barna skal på skole og barnehage? Han som skulle gjort det, jeg er jo sykmeldt, befinner seg outlandish på jobb. De små kommer naturligvis til å juble, mens mor småskritter etter med bekkenet og blodtrykket sitt.    

Jeg prøver å ikke se ut. Men må registrere hvor mye som er kommet siden sist. De dansende fillene har noe monstrøst over seg. Snart ser jeg ikke ut lenger. Hva som vil møte oss i morgen tidlig orker jeg ikke tenke mer på.

Det eneste som kan sies med største sikkerhet er at februar ikke er vårhåpets måned. Selv ikke i det som nå nylig gikk over til å hete Harens år. Det er vel bare å vente på påskeharen. 

Fordi vi er blitt voksne

En god ting med at lørdagsunderholdningen på tv er så ræva for tiden er at jeg får lest avisene. De tjukke lørdagsavisene med dertil hørende magasiner og bilag. Nam, nam!

De overhypede MGP-delfinalene på NRK kan for eksempel seile sin egen sjø all den tid ungene er i seng og jeg kan kose meg med DN + D2, Aftenposten, VG + VG Helg, Dagbladet + Magasinet. Jeg sveiper bare innom i begynnelsen av sendingen for å sjekke sveisen og kjolen til Rimmen. Trist, men det er det eneste jeg finner interessant. Mitt tidligere entusiastiske og nær-lidenskapelige forhold til MGP er dessverre over.

TV 2s Gullfisken husker jeg også som mye morsommere og ikke minst engasjerende tidligere. Jeg mener å erindre at jeg til og med stemte på de filmene jeg likte best. Tar jeg ikke mye feil satt det gode venner i sofaen og på bordet sto det en ekstra god flaske vin.

Mens jeg skriver dette foresvever det meg at det muligens er meg det har skjedd noe med. Kanskje lørdags-tv holder det nivået det alltid har gjort, mens jeg har forandret meg? I kveld er det for eksempel hverken venner i sofaen eller vin på bordet. Men det er mange aviser. “Vi er blitt voksne, rett slett”. Min kjære har svaret, der han sitter med sin elektroniske avis. Han er ferdig med papirhaugen og har gått over til VG+ på iPaden.

Så er vi det da. Men det er i grunnen helt greit. Før mistet vi hjerneceller lørdag kveld. Nå trimmer vi dem istedet.

Natta!

Seksårig smarting

OPP NED: Junior kan mer enn mamma aner. Som å lese avis opp ned.
Foto: hegeshorisont.

Ikke visste jeg at han kunne lese avisen. Opp ned.

Jeg har fått det demonstrert flere ganger. Barn får med seg langt mer enn vi voksne tror.

Før kunne vi slå om til engelsk kodespråk når samtalen dreide inn på noe han ikke skulle høre. Nå må vi vokte vår Queen’s English (yeah, right!) vel. Noe som ikke bare kan skyldes det halve året i første klasse. Min teori er at det har like mye alle timene med engelsk tv-fotball sammen med pappaen å gjøre.

”Skal vi få is? Men dere sa jo ice cream!” Vel, det er strålende at han er interessert i engelsk språk, men vi voksne blir i alle fall tvunget til å finne andre kommunikasjonsformer for hemmelig tale.  

I dag tidlig ble jeg svar skyldig i en litt mer alvorlig sammenheng. Sittende rett overfor meg ved frokostbordet begynner han å spørre hva det er bilde av i avisen. Hovedsaken på forsiden av Aftenposten er ikke spesielt barnevennlig, så jeg prøver å snakke det bort. ”Men, mamma hvorfor er det norske flagget i midten med piler ut til mange andre flagg?” Hva sier jeg nå? Prøver å snakke det bort. Har ikke lyst til en større utgreiing om dette temaet nå.

Flere norske barn bortføres, står det. Mamma hva betyr det?” Så vet jeg det. Seksåringen kan altså lese fra avisen. Opp ned. Vår lille samtale har nådd point of no return. Jeg blir nødt til å fore vitebegjæret. Forklare på en noenlunde pedagogisk måte hvorfor noen foreldre kidnapper sine egne barn og holder dem unna den andre forelderen i et annet land. 

Svaret blir godtatt. Og jeg har fått meg nok en lekse i å ikke undervurdere min seks år gamle sønn. Nå ser jeg bare frem til å skulle forklare Alvdalsaken for ham. 

Ikke syk, bare gravid

”Skulle gjerne ønsket deg god bedring. Men du er jo ikke syk.”

Sjefens velmente respons kom ikke overraskende. Men den satt. Midt i solar plexus, som nå for øvrig er plassert et godt stykke ut enn vanlig. Min første sykmelding i anledning svangerskap nr. 3 kommer som følge av litt for mange kynnere på et litt for tidlig tidspunkt.

Tilbakemeldingen fra min ellers utmerkede sjef er for øvrig helt i tråd med helsemyndighetens rådende syn på graviditet – det er ingen sykdom. Der i gården menes det at sykeliggjøringen av de svangre har gått for langt. Der for er man altså ikke syk når man er gravid. Hadde det vært en ide å gå grundigere til verks for å finne ut hvorfor en av fire gravide blir sykmeldt, i stedet for å gå bredt ut og gi de sykmeldte enda dårligere samvittighet enn de allerede har?

Man er ikke syk selv om man er så kvalm de første månedene, at hver dag er en kamp i konstant høy sjø. Man er ikke syk selv om man har kramper i føderegionen som gjør at man må stoppe midt på gata og gjøre pusteøvelser. Man er ikke syk selv om man får utslett og intens (svangerskaps-) kløe over store deler av kroppen. Inkludert ansiktet – neida, jeg er ikke syk, har bare fått en allergisk reaksjon på svangerskapet mitt. Man er ikke syk selv om blodårene i underlivet slår krøll på seg, også kalt åreknuter (ja, de kan oppstå der også). Man er ikke syk selv om halve bekkenet løsner, med det resultat at ganglaget ligner mer og mer på en 80-årings (kan noen gi meg en rullator for svingende). Man er ikke syk selv om blodtrykket faller til et stabilt alt for lavt nivå, og sikrer stjernesyn selv i stillesittende tilstand. Man er ikke syk selv om jernlageret plutselig er borte.

Man er i hvert fall ikke syk, selv om man blir sykmeldt i opptil flere omganger av alt dette. Man er ikke syk. For man er bare gravid. 

O’ jul med din bilbane

RACING: Den kom langsomt opp, men skal raskt ned igjen.
Foto: hegeshorisont.

”Jeg visste ikke at den var så stor.” Han har akkurat lukket opp døren til kjellerstua. Etter å ha tilbrakt halve 1. juledag bak lukket dør. Geniet er ferdig å arbeide. Tiden er inne for at vi andre kan beundre verket. Seksåringen har trillrundt blikk. Lillemor på tre skjønner ikke helt hva hun ser. Men det gjør jeg.

Den dekker nesten hele gulvet. Det er ikke til å tro. Vårt felles oppholdsrom, ferdig for et halvt år siden og ment å skulle dekke hele familiens behov, er nå redusert til racingarena for sønnen. Og hans far. Jeg var muligens naiv da jeg gikk med på denne julegaven. Men aldri ble jeg opplyst om at den skulle okkupere rommet. Så mye arbeid og banning som gikk med under byggingen, blir det vel ikke snakk om å demontere den med det første heller. Oh, happy days!

Men han visste altså ikke at den var så stor. Hvilken aldersgrense har den egentlig? Nei, det vet han ikke, for slike ting har vel i grunnen ikke noen aldersgrense. Nettopp. Det er her jeg føler vi er ved kjernen av vår lille utfordring. Passer for hankjønn i alle aldre. Også de som for lengst har passert skolealder. Guttungen elsker den. Han får raskt teken på svinger og looper og jeg vet ikke hva. Fattern er minst like ivrig. Skal jeg liksom være den som bryter idyllen?

Det eneste jeg kan si sikkert er at jula kommer ikke til å vare helt til påske i dette huset. I alle fall ikke i kjellerstua!

-----------------

Epilog:

Det må kunne gå an å se fotball uten å rope så mye. Rope? Det er overtid og drama. Tottenham spiller med en mann mindre og det må være lov å lage lyd da.

Pappa, du ropte så jeg ikke får sove.